Undrenes tid er ennå ikke forbi. Brann vant over Start 16. mai, og jeg kom inn i bunadsbuksen dagen etter. Feiringen av nasjonaldagen kunne ikke begynt bedre!

Disse linjene skrives med ydmykhet og ærefrykt. Jeg er tross alt østlending. Fartstiden i Bergen begrenser seg i skrivende stund til to år, to uker og noen få dager. Er man da berettiget til å mene noe som helst om den bergenske feiring? Jeg håper det, selv om andre kanskje vil mene annerledes.

Å være sjef for byens største lokalavis har sine fordeler. Også 17. mai. I år var jeg nemlig invitert av TV 2 til å være med å kommentere feiringen på direkten, nettopp fordi jeg er østlending. Kanalen på Nøstet ville gjerne ha med en som kunne se på bergensfeiringen med østlandsøyne. Reporter og TV-fotograf har selvsagt stilt seg opp der det er aller best å stå: I krysset Engen/Øvre Ole Bulls plass. Der, på motsatt side av folkehavet står vi, eksklusivt plassert, og ser Hovedprosesjon og Flaggtog møtes.

Bergensere ynder å si at du ikke har opplevd 17. mai før du har opplevd 17. mai i Bergen. Men er det sant? Eller er det bare bergensk storkjeftethet? Mitt svar er et ubetinget ja til førstnevnte spørsmål. Det er sant. Det er helt sant. Det er faktisk så sant som det kan få blitt. Å iføre seg bunaden og stå der «ringside» å oppleve skoleklasser, buekorps, politikere, studenter, politikorps, sangkor, speidere, brannkorps, veteranbiler, trialsykler, vanlige sykler, et irsk trekkspillorkester og gårsdagens helter på Stadion passere folkehavet er en helt spesiell opplevelse.

Det morsomme, og helt spesielle, er at feiringen verken begynner eller slutter der. Bergen må utvilsomt har norgesrekord i prosesjoner. Eller 17. mai-tog, som vi kaller dem på Østlandet. Morgenprosesjon, Hovedprosesjon, Flaggtog og et aldri så lite fakkeltog med påfølgende fyrverkeri er både overveldende og eksotisk for en stakkar som kommer fra en skarve stasjonsby sør for Oslo og er vant til et beskjedent barnetog med påfølgende potetløp på skoleplassen.

17. mai-feiringen i Bergen er noe jeg aldri har opplevd maken til eller blir vant til, selv om jeg har et par nasjonaldager bak meg i denne byen. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på.

Skal jeg velge ett ord som beskriver følelsen av å delta i den bergenske nasjonaldagsfeiringen må det være takknemlighet. Jeg er takknemlig over å være en del av denne byen. Byen der folk kan feste og feire som ingen andre. Byen der folk er litt stoltere og litt mer patriotiostiske enn andre. Men samtidig imøtekommende, rause og inkluderende. Selv mot østlendinger.

Jeg er født på feil side av fjellet, og vil aldri kunne bli ekte bergenser. Men det er lett å bli bergenser av overbevisning. Særlig etter dager som 16. og 17. mai.

Snakk om hjemmeseier to dager på rad!